Derfor tror jeg også at mine likedane, blir gående i taushet om sin eventuelle 17.mai-diagnose. Vi holder det rett og slett for oss selv. Men nå i en alder av snart 52, er det på tide å komme ut av 17. mai-vegrings skapet. Det er ikke lett for jeg tror jeg er ganske alene om det.
I går kveld, 16. mai, nevnte jeg igjen for han jeg bor sammen med, drømmen min om å gjøre noe annet på 17. mai enn å feire på tradisjonelt vis. Da fikk jeg høre det! At jeg ikke setter pris på vårt lands frihet, at jeg skyr folkemengder, er asosial og det som verre var.
Men det stemmer ikke skjønner dere. Jeg er sosial resten av året, men drømmer om å ikke være det 17. mai. Hvor galt er det? Veldig, i følge min mann.
Jeg tenker også hver eneste dag på hvor heldige vi er som bor i dette landet. Vi har skutt gullfuglen. Friheten og freden vi har setter jeg også enormt stor pris på. Vi er en del av verden, så hvor lenge kan vi bo i Kardemommeby? 22. juli ifjor ble vi påminnet at vi ikke bare har snille røvere i dette landet. Og hvor lang tid tar det før verdens mange problemer innhenter oss? Vi kan ikke leve evig på rike oljeressurser og endeløse rosetog. Jeg er tror den dagen kommer hvor vi må begynne å plukke blåbær igjen. Ikke fordi det er så jævla koselig og passer inn i "Lev Landlig"-stilen med litt hjemmelaget syltetøy på søte glass, men rett og slett fordi vi blir helt nødt til å utnytte de ressursene vi har.
Og freden - jo, den setter jeg pris på. Men jeg benytter ikke den muligheten jeg, som har det inn i hampen fredelig, har til å hjelpe andre som er jaget på flukt. Jeg kunne også sloss mot uvitenheten og fremmedfrykten som tross alt finnes i det norske samfunnet allerede. Der kunne jeg ha gjort så mye mer. Hver bidige dag.
Men så er det sånn da, at akkurat på 17. mai, Norges bursdag hvor friheten feires, så lengter jeg aller mest etter å dra på fjellet, på skogstur eller dra ut av landet. Jeg har hatt det slik siden jeg var 15. Det var første året på mange år hvor jeg ikke spilte i korps. Kanskje det var det som startet denne "jeg vil vekk-følelsen"? For da hadde jeg nemlig noe å gjøre store deler av dagen. Jeg er ikke typen til å gå i tog og være kollektiv glad og rope hurra! Like lite som jeg greier å være kollektivt lykkelig kl. 24.00 hver nyttårsaften!
Dagens 17. mai-situasjon er at jeg har 2 familiemedlemmer i korps. Jeg kan rett og slett ikke stikke av fra 17. mai. Ikke ennå.
Så min løsning på min 17. mai-diagnose pr. dags dato er å jobbe. Jeg jobber fra tidlig om morgenen, til utpå kvelden. Jeg kjører musikere, baker kake, smører smørbrød og selger de samme smørbrødene, kakene og kaffe senere på dagen og kvelden. Da går dagen. Og jeg hører på taler, sang og musikk. Og jeg blir rørt av både korpsmusikk, ungers glede og når "Til ungdommen" spilles fra scenen på Mo Gård.
Men i morgen, dagen etter der igjen, og den neste måneden, vil jeg både være sosial, menge meg i folkemengder og hver eneste dag tenke på hvor utrolig heldige vi er som bor i dette fredelige landet. Og jeg skal ikke tenke på 17. mai før omtrent ett år frem i tid. Deilig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar