Jantelovens 11. bud

Janteloven som Aksel Sandemose skrev i 1933, kjenner vi godt og vi er vel enige om at slik vil vi ikke ha det.

1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Noe senere kom det til et 11. bud:
Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?

Jeg mener at vi i småbyen, på bygda og sikkert også andre steder, ikke er åpne nok for hverken anderledeshet eller er villige til å gi folk en kjenner til fra barnsben av en tjangse, en mulighet til å bedre kjent. Uttalelser som; den personen tåler jeg ikke, liker jeg ikke, kan jeg ikke fordra, orker jeg ikke, er ikke uvanlige.  Når jeg spør hvorfor, får jeg historier om at han tror han er noe, kjører den og den bilen, eller har sagt et eller annet en gang som ikke falt i god jord. Noen vil ikke være i samme rom som dette mennesket hvis de fikk velge. De får frysninger på ryggen, tåler ikke trynet på vedkommende og så videre. 

Denne holdningen, forutinntattheten, dreier seg ikke alltid om at folk tror de er bedre enn deg, men kan også ha med hvem du er datter eller sønn av. Hvordan og hvor du bor, hvilket land du kommer fra og hvilke skikker du har. At folk hører mer på hva andre sier enn å oppleve og erfare ting sjøl. At voksne kan endre oppfatning av et barn, fordi en annen voksen forteller at dette barnet er jo egentlig en rabagass og ikke har "bra" venner, er tankevekkende. Hva er det som er sant? Det en ser og opplever selv, eller andres "sannhet"? Slike sannheter kan ødelegge livet (i verste fall) for både små og store.

Jeg, som med bare 10 års fartstid og fremdeles ny i bygda, tenker at jeg er glad jeg ikke vet så mye om mine sambygdinger. I utgangspunktet vet jeg ikke hva slags utdannelse eller jobb de har, ikke vet jeg noe om mor, far og søsken eller annen slekt. Ikke vet jeg hva de gjorde i løpet av skoleårene. Vi innflyttere er heldige på den måten at for hvert eneste nye menneske vi møter, har vi muligheten til å danne oss et bilde av personen helt på egen hånd. Hvis vi da ikke har fått en forhåndsomtale av vedkommende av en velmenende sambygding.
Du kjenner sikkert dette fenomenet igjen fra som nyansatt på en arbeidsplass. Jeg har hvertfall opplevd å få fyldige presentasjoner av kollegaer, før jeg i det hele tatt har hilst på dem. For meg har det gitt meg mer informasjon om informatøren enn om mine nye kollegaer.

Jeg vil ikke ha forhåndsomtaler av folk. Jeg vil møte folk på mine egne premisser.

Som innflytter har jeg i mitt stille sinn tenkt at jeg er glad for at jeg ikke vet noe om hva andre vet om meg! Jeg er nok innbilsk, og tror at folk vet ting om meg som jeg ikke vet selv engang!
Og det beste er; jeg trives godt med å være uvitende.  Både om sambygdinger og meg selv. 

Så perfekt er jeg.