Boken "Battle Hymn of the Tigermother" ble jeg anbefalt av en entusiastisk ung bokselger på Gravdal Bokhandel på Maxi, Hamar.
Boken handler om en kinesisk oppdratt mamma og 1. generasjon innvandrer i USA. Eller immigrant som de sier i USA. Utdannet jurist, gift med en med en jurist som har jødiske røtter.
Boken starter med følgende;
"The tiger, the living symbol of strength and power, generally inspires fear and respect."
Denne mammaen/forfatteren er en "Tigermother" og boken beskriver hennes prosjekt barneoppdragelse, eller skal vi si en treningsleir med kadaverdisiplin for hennes to veldig musikalske døtre.
Boken er en ærlig fortelling om hennes holdning til hva som er viktig i barneoppdragelse. Hun driller og terper og legger masse energi i å forme barna til 1. klasses musikere og A-kandidater i skolesammenheng. Barna har ingen tid til å leke eller overnatte hos venner. Hvorfor skal de det?
På vår reise til Kina i sommer traff vi også en liten kinesisk familie på 3, bosatt i Beijing. Vi fortalte om boken og om "Tigermothering". De hadde hørt om den, men å lese den? Nei, det trengte de ikke. De bedrev dette i praksis. Skulle deres sønn greie seg i den tøffe konkurransen, var det jobbing og atter jobbing og skole var det viktigste i denne 12-åringens liv. Det var kjempeviktig å være veldig god i noe. Og fordi han i tillegg var god i basketball, sparte foreldrene ca. kr. 200.000,00 i skolepenger hvert år. Rene amerikanske tilstander i kommunistiske Kina...
Amy Chua og hennes to døtre |
Spørsmålet hun stiller først i boka er gjengitt i et essay og omtalt slik av Guri Hjeltnes:
" I essayet i Wall Street Journal skriver Amy Chua at mange (i USA) lurer på hvordan kinesiske foreldre oppdrar så vellykkede barn, hvordan disse kinesisk-amerikanske foreldrene produserer så mange mattetalenter, musikktalenter og akademisk toppkvalitet. Middelet for å nå et slikt mål, ja det har Amy Chua selv praktisert. Dette er hva hennes to døtre, Louisa og Sophia, ikke har fått lov til: være med på overnatting blant venner, ha leketid med andre barn, være med på skoleteater, klage over å ikke få være med på skoleteatret, se på TV eller spille dataspill, selv velge aktiviteter utenom skolen, få dårligere karakterer enn A, ikke være nummer 1 i noe fag unntatt gym og drama, spille noe annet instrument enn piano og fiolin, ikke spille piano eller fiolin. Når vestlige foreldre tror de er strenge, kommer de ikke i nærheten av kinesiske mødre, sier Amy Chua. Og – det kinesiske foreldre forstår, sier hun – er at ingenting er moro før du er god til det." Les hele http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread120603/#post_121196
Hennes amerikanske svigermor Florence delte ikke hennes syn på barneoppdragelse.
Her et lite utdrag fra boken som beskriver det;
" The truth is I'm not good at enjoying life. It's not one of my strengths. I keep a lot of to -do lists and hate massages and Caribbean vacations. Florence (svigermor) saw childhood as something fleeting to be enjoyed. I saw childhood as a training period, a time to build character and invest for the future".
Den siste setningen beskriver motivene bak "Tighermother-tankegangen", og de er det ikke vanskelig å være enig i. Men vi i vesten forstår vel også svigermor Florence.
Kinesisk tankegang: Ingenting er moro før du er god til det. Bilde fra: olympiantips.blogspot.com |
Boken er en ærlig fortelling om hennes holdning til hva som er viktig i barneoppdragelse. Hun driller og terper og legger masse energi i å forme barna til 1. klasses musikere og A-kandidater i skolesammenheng. Barna har ingen tid til å leke eller overnatte hos venner. Hvorfor skal de det?
Som forelder og med interesse for Kina og kinesisk kultur, syns jeg det er spennende lesning. Boken setter også vår vestlige tenkemåte om oppdragelse i et litt annet perspektiv.
Uten å bli beskyldt for å ville forsvare denne type oppdragelse (jeg ville rett og slett ikke vært utholdende nok selv), så har jeg tenkt på;
Uten å bli beskyldt for å ville forsvare denne type oppdragelse (jeg ville rett og slett ikke vært utholdende nok selv), så har jeg tenkt på;
Stiller vi nok krav til ungene våre? Skal vi alltid spørre ungene, eller skal vi bare noen ganger bare forlange "just do it", tren, øv og du får ikke lov å gi deg! Frarøver vi de noe når de ikke presses litt mer til å mestre? Og gjør den norske skolen det samme?
Jeg har to veldig forskjellige barn (som de fleste av oss) og har til stadighet måtte justere det jeg har trodd var riktig. Som Jesper Juul sier i sin omtale av boka; han beundrer hennes evne til å innrette og justere seg da datter nr. 2 ikke finner seg i alt av hennes oppdragertyranni.
Link til Jesper Juuls artikkel om boken
På vår reise til Kina i sommer traff vi også en liten kinesisk familie på 3, bosatt i Beijing. Vi fortalte om boken og om "Tigermothering". De hadde hørt om den, men å lese den? Nei, det trengte de ikke. De bedrev dette i praksis. Skulle deres sønn greie seg i den tøffe konkurransen, var det jobbing og atter jobbing og skole var det viktigste i denne 12-åringens liv. Det var kjempeviktig å være veldig god i noe. Og fordi han i tillegg var god i basketball, sparte foreldrene ca. kr. 200.000,00 i skolepenger hvert år. Rene amerikanske tilstander i kommunistiske Kina...
Amy Chua: "I saw childhood as a training period, a time to build character and invest for the future". Hva er det denne gutten trenes opp i? |
"Vi vil ikke kopiere den kinesiske mor eller skolesystemet i Shanghai, men er vi likevel litt misunnelige? " sier Jesper Juul i sin artikkel.
Jo, kanskje det.
Boken kommer ut på norsk høsten 2011 under navnet: "Tigermorens kampsang".God lesning og evt; god debatt!
2 kommentarer:
Uten at jeg har fasiten, så ligger vel sannheten som alltid et sted i mellom? Barn er naturlig nysgjerrige og vitebegjærlige. De har ikke vondt av å presses litt - men de må få leke også? Og ikke minst velge sin egen vei?
Jeg har også fire HELT forskjellige barn :-)Selv om de alle blir beskyldt for å være "vældig lik mor di"...
"Midt i mellom" er sikkert det beste. Og få av oss vil vel velge den kinesiske metoden, som er ganske så nådeløs på sitt verste.
Legg inn en kommentar