Om å føle seg heldig og når blir en egentlig norsk?

Jeg møtte ei jente her om dagen. Hun er i 20-årene, har nydelig brun hud og et fremmedartet navn. Hun snakker norsk, er utdannet i Norge og bosatt i Hamar. Foreldrene hennes kommer fra to ulike ikke-europeiske land. Om hun er født i Norge eller om hun kom hit som liten, vet jeg ikke, men det spiller egentlig ingen rolle i denne sammenhengen. 

Noe av det jeg i mitt skravlehumør sa til henne var omtrent dette:
"Jeg tenker at du som med to lands kulturer i bagasjen, i ditt tankesett, er heldig. Du har en kunnskap som vi som har vokst opp her i Norge ikke er i nærheten av å ha. Og jeg mener virkelig at du i utgangspunktet er heldig. Det må være en berikelse! Eller hva tenker du om dette? Føler DU at du er heldig ?"

Hun sier, jo hun føler seg heldig. Men hun kunne ønske at nordmenn hadde større kunnskap om og forståelse for andre kulturer.

Jeg sier meg enig i at mange av oss mangler kunnskap, og at det vi ikke vet noe om er vi ofte redd for. Jeg sier videre at det er vi enkulturelle som er fattige og hun som er rik. Vi kjenner stort sett kun den norske kulturen, mens hun er beriket med tre ulike lands kulturer. Begge hennes foreldres og den norske.

Og nå er det hennes tur til å spørre meg.
"Og når er det jeg egentlig blir norsk? Vil jeg noengang bli sett på som nordmann? Jeg har faktisk tenkt å få barn i dette landet her og vil de bli sett på som norske? "

Godt spørsmål. Mine to barn som er født i Kina hører fra sine skolekamerater at de ikke er norske. De svarer da med dette innlærte svaret; Jo, jeg er norsk, jeg er bare født i Kina. Jeg ER fra Norge. Nei, skolekameratene blir ikke helt overbeviste.

Tilbake til jenta som jeg skravlet med: 
Hun forteller videre at hun føler seg beglodd når hun og hennes norske kjæreste er ute sammen. Noe som gjør hennes kjære sint og opprørt. Hun merker også at hun blir ekstra passet på i enkelte butikker. Dette og andre små episoder, gjør at hun opplever å bli sett på som anderledes.  Lettere opprørt over at hun opplever og føler det hun gjør, sier jeg at hun må fortelle om det. Speak out! Det er kommunevalg nå, snakk med politikerne om det! Det skulle være helt unødvendig at du føler det slik i 2011!

Så sier hun stille, alvorlig og med det jeg opplever som en stolthet i stemmen;
"Jeg er AUF'er jeg. Jeg er med der blant annet fordi jeg føler virkelig at de tar integreringen på alvor."

Så bra, sier jeg. Stå på!
Hun hadde engasjert seg, organisert seg og var ikke maktesløs.

En dag vil hun og hennes fremtidige barn nok bli sett på som norske, i Hamar by, i Norge.
Det vil jeg gjerne tro.

Jeg kommer aldri mer til å tie stille

23. juli 2011 sa jeg til min egen familie og en familie vi hadde på besøk, at jeg aldri mer kommer til å tie stille når jeg opplever holdninger eller handlinger som inneholder et snev av fremmedfrykt og / eller rasisme. Hva andre måtte mene eller hvor pinlig mine døtre vil synes at det er, vil ikke bli tatt hensyn til heretter.

Episodene nedenfor er eksempler på hva jeg tenker på.

Utenlandsk utseende

Vi bor i Moelv. Den lille, fredelige stasjonsbyen ved Mjøsa. Min kinesisk fødte datter og jeg skal møtes i ”dal’n” for å kjøpe en presang. Med sitt asiatiske utseende er hun i enkelte sammenhenger vant med å bli glodd på. Men denne gangen møtte hun meg ganske så opprørt. Hun hadde opplevd å bli både fot- og øyefulgt av en ansatt i en butikk i Moelv da hun gikk rundt for å se etter en mulig presang. Hun syntes det var ubehagelig og spurte meg om hvorfor de trodde hun var en tyv.

Asylmottaket i Moelv var på det tidspunket nylig gjenåpnet, og jeg forklarte 13-14-åringen at de nok trodde at hun var en av de nye beboerne derfra. Jeg hadde ingen bedre forklaring. 
Vi gikk sammen inn i butikken og jeg kunne se på hun som hadde fulgt etter min datter, at hun nå skjønte at hun hadde tatt feil. Vi kjøpte presangen og gikk, uten at noen nevnte noe.

Jeg gjorde ikke noe med dette. Det jeg kunne ha gjort var å ta kontakt med Moelv Handelsstand og bedt de om å ta en diskusjon om hvordan de skal takle besøkende med utenlandsk utseende.Er alle med et utenlandsk utseende bosatt på asylmottaket? Er alle asylsøkere potensielle butikktyver? Skulle jeg ha snakket med den butikkansatte og fortalt hvordan min datter opplevde dette? Neste gang gjør jeg begge deler.

Ikke velkommen

Jeg hadde en prat med en mor som meg, asylsøker og bosatt i Moelv. Hun kunne fortelle meg at hun i fremtiden ikke kunne bo i Moelv fordi vi ikke likte utlendinger. Hun følte seg rett og slett ikke velkommen her. Utleiere hun hadde vært i kontakt med, sa rett ut til henne at de ikke ville leie ut til utlendinger. Og så hun sier til meg at hun forstår jo at de vil leie ut til ordentlige folk!  Ja, men du er vel ordentlig nok?, sier jeg. Nei, hun ville prøve å få et sted å bo hvor de var vant til og aksepterte utlendinger. 

Denne flotte, velutdannete damen, satt og fortalte meg at hun ikke følte seg velkommen! Jeg fikk fysisk vondt og følte meg skamfull. Det er stedet jeg bor og trives i, hun snakker om. Er det mulig? Hva i huleste er det vi tror at vi er? Hun har nå fått sin oppholdstillatelse og har flyttet fra Moelv.

Selv etter den episoden gjorde jeg ikke noe. Eller jo, vi/min mann, snakket med Ringsaker Blad. For at de skulle skrive noe om dette, måtte vi stå frem med navn på oss og/eller den det gjaldt. Avisen selv kunne ikke ta dette opp. Noen ansikter og en historie måtte de ha. Og så langt gikk jeg ikke. Neste gang skal jeg tørre å stå for det jeg mener.

Rasisme på nett

Familien har blitt kjent med en musikalsk brødregjeng fra Afrika og Kongo, nå bosatt i Hov i Land. Gruppen deres, Kongolo Bros, deltok i TV 2 -programmet ”Norske Talenter". De kom så langt som til semifinalen. Det er hyggelige, høflige, flinke og ikke minst musikalske gutter. Stolte viste vi venner og familie, klipp fra opptak av programmet på nettstedet YouTube.

På YouTube kan du legge inn kommentarer og her et utdrag (på dårlig norsk) av de 46 kommentarene;

Sitat beg.

* Norge for normenn!

* NORSKE - talenter ?? Ikke SVARTE - TALENTER ! Kom dere tebake te KONGO ! Jævla Svartingær.. !

*faens udlenninger kommer til norge å snylter og sjeler, og tror faen di kan gjøre som di vill, faens dyr, di kan reisa tebage der di kom ifrå..(skogene i afrika.) 

Sitat slutt.

Mange av kommentarene er fjernet og markert som nettsøppel og var da kanskje enda grovere. Se link: http://www.youtube.com/watch?v=LKrBFQlCrFI

Igjen tenker jeg – er det mulig? Jeg er opprørt og legger ut en link på min facebook-profil til YouTube og setter som overskrift : ”Hva skal vi gjøre med rasismen i Norge? ”Jeg fikk èn kommentar på denne som gikk på at slike rasistiske uttalelser var det best å overse totalt. Etter en diskusjon i familien og det faktum at jeg også etterhvert visste at brødregjengen velger å følge rådet om å overse disse rasistiske kommentarene, fjernet jeg min facebook-status om ”Hva skal vi gjøre med rasismen i Norge?”.

Jeg sendte kun en e-mail til TV2 og gjorde de klar over de rasistiske kommentarene. Neste gang kommer jeg til å fortsette og stille spørsmålet "Hva skal vi gjøre med rasismen i Norge?"

Fotballspillende smågutter

Det er skoleferie i Moelv, noen dager før 22.juli 2011, og en tre-fire gutter i førskolealder, kanskje 1. klassinger, sparker fotball på gresset ved Moelv ungdomskole da min asiatisk utseende datter går forbi. Guttene roper til henne på et "liksom utenlandsk språk" og ler ertende. Hun får et inntrykk igjen at de tror hun er en beboer på asylmottaket. Ingen stor traumatisk opplevelse for min nå 16-årige datter, men hun forteller om episoden når hun kommer hjem.

Jeg reagerer med at jeg gjerne vil vite hvor gamle disse gutta er og hvem de er. Jeg vil gjerne snakke med foreldrene, tenker jeg høyt overfor min datter. De er da for små til å slenge med leppa overfor folk med utenlandsk utseende? Men igjen, jeg stoppes fra å gjøre noe i frykt for å overdrive eller å gjøre ”skam” på min familie, så lot jeg det ligge.

Neste gang kommer jeg til å ta den praten med guttene.

Skoleungdom 
Som mamma til ungdomskole-elever får jeg også høre av både lærere og elever at elever i klassediskusjoner sier rett ut at de jævla utlendingene (utenom de som er adopterte da!) kan dra seg hjemmat. I byutviklingsplan-arbeidet som elevene deltok i våres, kom det forslag som å lage et flytende asylmottak som kunne drive over til Biri. Det er sikkert ikke så alvorlig ment kan vi si til deres forsvar, men er det greit å bruke ord på denne måten?

Som foreldrerepresentant kunne jeg ha satt fremmedfrykt-diskusjonen på dagsorden, men gjorde det ikke. Mye fordi jeg var usikker på om folk syns at jeg overreagerer, i og med at jeg selv har barn som ikke ser norske ut. Neste gang vil jeg ikke ta sånne hensyn.

Det er ikke sikkert det gjør noen forskjell, men jeg har bestemt meg;
Jeg kommer aldri mer til å tie stille!

Boken "Battle Hymn of the Tigermother"

Min sommerlektyre i år har vært bøker med tilknytning til Kina.

Boken "Battle Hymn of the Tigermother" ble jeg anbefalt av en entusiastisk ung bokselger på Gravdal Bokhandel på Maxi, Hamar.

Boken handler om en kinesisk oppdratt mamma og 1. generasjon innvandrer i USA. Eller immigrant som de sier i USA. Utdannet jurist, gift med en med en jurist som har jødiske røtter. 

Boken starter med følgende;
"The tiger, the living symbol of strength and power, generally inspires fear and respect."

Denne mammaen/forfatteren er en "Tigermother" og boken beskriver hennes prosjekt barneoppdragelse, eller skal vi si en treningsleir med kadaverdisiplin for hennes to veldig musikalske døtre.



Amy Chua og hennes to døtre



Spørsmålet hun stiller først i boka er gjengitt i et essay og omtalt slik av Guri Hjeltnes: 

" I essayet i Wall Street Journal skriver Amy Chua at mange (i USA) lurer på hvordan kinesiske foreldre oppdrar så vellykkede barn, hvordan disse kinesisk-amerikanske foreldrene produserer så mange mattetalenter, musikktalenter og akademisk toppkvalitet. Middelet for å nå et slikt mål, ja det har Amy Chua selv praktisert. Dette er hva hennes to døtre, Louisa og Sophia, ikke har fått lov til: være med på overnatting blant venner, ha leketid med andre barn, være med på skoleteater, klage over å ikke få være med på skoleteatret, se på TV eller spille dataspill, selv velge aktiviteter utenom skolen, få dårligere karakterer enn A, ikke være nummer 1 i noe fag unntatt gym og drama, spille noe annet instrument enn piano og fiolin, ikke spille piano eller fiolin. Når vestlige foreldre tror de er strenge, kommer de ikke i nærheten av kinesiske mødre, sier Amy Chua. Og – det kinesiske foreldre forstår, sier hun – er at ingenting er moro før du er god til det." Les hele http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread120603/#post_121196

Hennes amerikanske svigermor Florence delte ikke hennes syn på barneoppdragelse.

Her et lite utdrag fra boken som beskriver det;

" The truth is I'm not good at enjoying life. It's not one of my strengths. I keep a lot of to -do lists and hate massages and Caribbean vacations. Florence (svigermor) saw childhood as something fleeting to be enjoyed. I saw childhood as a training period, a time to build character and invest for the future".

Den siste setningen beskriver motivene bak  "Tighermother-tankegangen", og de er det ikke vanskelig å være enig i. Men vi i vesten forstår vel også svigermor Florence.

Kinesisk tankegang: Ingenting er moro før du er god til det.
Bilde fra: olympiantips.blogspot.com

Boken er en ærlig fortelling om hennes holdning til hva som er viktig i barneoppdragelse. Hun driller og terper og legger masse energi i å forme barna til 1. klasses musikere og A-kandidater i skolesammenheng. Barna har ingen tid til å leke eller overnatte hos venner. Hvorfor skal de det? 

Som forelder og med interesse for Kina og kinesisk kultur, syns jeg det er spennende lesning. Boken setter også vår vestlige tenkemåte om oppdragelse i et litt annet perspektiv.  

Uten å bli beskyldt for å ville forsvare denne type oppdragelse (jeg ville rett og slett ikke vært utholdende nok selv), så har jeg tenkt på;

Stiller vi nok krav til ungene våre? Skal vi alltid spørre ungene, eller skal vi bare noen ganger bare forlange "just do it", tren, øv og du får ikke lov å gi deg! Frarøver vi de noe når de ikke presses litt mer til å mestre? Og gjør den norske skolen det samme?

Jeg har to veldig forskjellige barn (som de fleste av oss) og har til stadighet måtte justere det jeg har trodd var riktig. Som Jesper Juul sier i sin omtale av boka; han beundrer hennes evne til å innrette og justere seg da datter nr. 2 ikke finner seg i alt av hennes oppdragertyranni.

Link til Jesper Juuls artikkel om boken

http://www.dagbladet.no/2011/06/10/magasinet/jesper_juul/barn/litteratur/16870152/

På vår reise til Kina i sommer traff vi også en liten kinesisk familie på 3, bosatt i Beijing. Vi fortalte om boken og om "Tigermothering". De hadde hørt om den, men å lese den? Nei, det trengte de ikke. De bedrev dette i praksis. Skulle deres sønn greie seg i den tøffe konkurransen, var det jobbing og atter jobbing og skole var det viktigste i denne 12-åringens liv. Det var kjempeviktig å være veldig god i noe. Og fordi han i tillegg var god i basketball, sparte foreldrene ca. kr. 200.000,00 i skolepenger hvert år. Rene amerikanske tilstander i kommunistiske Kina...



Amy Chua: "I saw childhood as a training period, a time to build character and invest for the future".
Hva er det denne gutten trenes opp i?



"Vi vil ikke kopiere den kinesiske mor eller skolesystemet i Shanghai, men er vi likevel litt misunnelige? " sier Jesper Juul i sin artikkel.

Jo, kanskje det.

Boken kommer ut på norsk høsten 2011 under navnet: "Tigermorens kampsang".
God lesning og evt; god debatt!

Bloggepause

Juli er feriemåneden og blogging på  m o p p e g u r i  sto ikke på programmet. Først var familien i Kina og tiden der ble såvisst ikke brukt til  m o p p e g u r i. 

Siste feriehelgen min var vi voksne i familien sammen med et vennepar på en liten sykkeltur til Tingnes. Der brakk  m o p p e g u r i  armen da hun ikke greide å løse ut sykkelskoen av pedalen. Utrolig klønete og utrolig vondt. Det endte med operasjon og sykemelding.

Men så kom neste helg som startet med fredagen 22. juli 2011. En dag og noen døgn fulgte med vantro, sjokk og sorg og som på mange måter preger meg ennå. Siden jeg ikke er en blogger som skriver om personlige ting, finner ikke det vanlige bloggestoffet mitt noen vei (foreløpig) gjennom den tilstanden som jeg, og sikkert mange med meg, fremdeles befinner meg i. Dette, sammen med kun èn brukbar hånd, gjør at det blir en ekstra lang bloggepause.

Jeg bruker tiden til å samle bloggestoff på hard-disken og kommer sterkere tilbake. 

Ta godt vare på resten av sommeren !