Men, heldigvis er det ikke slik at alle syklister oppfører seg som bøller.
Og det er det jeg skal jeg fortelle om nå.
Jeg deltok på sykkelrittet "Jentetråkket" fra Gjøvik til Oslo for tredje gang lørdag 28/6-14.
På startstreken fikk vi beskjed fra starterne om å ta vare på hverandre under rittet. Alle i startfeltet svarte et rungende ja på den oppfordringen.
Og PANG!, der startet min gode sykkelopplevelse.
Jeg startet alene. Det vil si uten et lag. Etter noen kilometer fant jeg et lag som passet mitt tempo og jeg la meg pent bak. Ved siden av meg lå det en syklist som ikke hadde samme klær som resten av gjengen og etter en stund spurte jeg henne om hun var med på laget. Nei, hun syklet alene og hadde som meg funnet ut at bak her kunne hun fint ligge. Og der ble vi. I hvertfall i 6 av de 13,3 milene.
Noe av det som er viktig under sykkelritt er å få i seg nok næring. Jeg var innstilt på å stoppe på matstasjonene, men ble straks enig med min nye venninne fra Grefsen i Oslo at vi følger gruppen videre hvis de ikke stopper på første matstasjon.
Men på neste matstasjon måtte jeg nok stoppe. Trodde jeg.
Så der lå vi da. Og småpratet. Bak laget som syklet passe fort.
Laget stoppet ikke ved neste matstasjon heller. Og søren heller, jeg kunne ikke forlate denne gode posisjonen og bli liggende alene resten av rittet for ei brødskive? Så jeg syklet med videre. Da spør min nye venninne om jeg likte HaPå? Jo, under omstendighetene likte jeg nok HaPå og fikk langet over en brødbit fra siden. Åhh, tusen takk!
Etter noen flere kilometer fikk jeg en halv bar. Snakk om omsorg fra en vilt fremmed venninne! Tusen takk!
Først i gruppen lå laget "vårt", deretter kom vi to nye bekjentskapene og etter oss igjen ble det liggende en annen gruppe. Hvem disse var vet jeg ikke. Men kommunikasjonen fungerte. De bak ropte hver gang det var en bil eller syklist som ville forbi. Vi foran signaliserte hull og renner i veien eller andre hindringer/farer bakover til gruppen. Det ga en trygghet til alle, uansett om vi syklet som ett lag eller ikke. Så tusen takk til alle sammen!
En av jentene på laget foran oss, hadde problemer med å henge med oppover bakkene. Min nye venninne dyttet da henne i ryggen i den verste kneika og fikk et takknemlig "Ingen sak å ha disse folka hengende bak oss. Tusen takk!"
Jeg og min sykkelvenninne fra Grefsen i Oslo syklet sammen til bakkene ved Frogner. Der var hun mye raskere enn meg og forsvant opp bakken. Jeg så henne ikke igjen før ved målområdet hvor hun fikk ropt "Takk for følget !", til meg i min siste sving opp til Hasle.
"Takk i like måde", var det jeg fikk sagt.
Og jeg skulle hatt tid til å si: "Det var gøy! Og tusen takk for de ekstra karbohydratene!"
Rett før Olavsgård måtte jeg ha en liten stopp for å få av meg solbrillene i regnværet. Da ble jeg spurt av en forbipasserende sykkeljente om alt var bra med meg? (Jeg så kanskje ikke så pigg ut?) Jo, takk, alt var bra. Men tusen takk for omtanken!
De siste milene møtte jeg "laget vårt" igjen et par ganger og passerte de blant annet opp bakken ved Olavsgård. Jeg ga meg til kjenne som "vedheng" i ca. 6 mil og sa at hvis ikke jeg får til et lag her jeg bor, så melder jeg meg inn i klubben deres og blir med på laget til neste år. Der var jeg hjertelig velkommen! Tusen takk!
Litt lenger oppi bakken så jeg to kraftige menn som tok hånden på ryggen til hver sin lagkamerat og dyttet de opp de siste hundre meterne. Rørende lagsamarbeid, tenkte jeg. Og de to som ble dyttet regner jeg med sa; tusen takk!
På den rette strekningen før målpunktet på Østre Aker vei, kom jammen "laget" opp på siden av meg igjen og jeg la meg atter en gang bak. Vi gikk i mål på nøyaktig samme tid hele gjengen. Tusen takk for følget fra start til mål!
Litt forenklet betyr sosial kompetanse individets evne til å samspille med andre i ulike situasjoner. Jeg mener at alle disse episodene fra "Jentetråkket" beviser at den sosialkompetente syklisten finnes. Ikke alle syklister er bøller. Og i hvertfall ikke på strekningen Gjøvik - Oslo.
I tillegg tror og håper jeg at syklistene som konkurrerer også må inneha disse egenskapene for å komme helskinnet frem og få best mulig tid. For sykling er teamarbeid.
Så; hva med den sosialkompetente syklisten? Jo, den finnes.
