Garden of 10.000 Bridges, Xi'an, Kina

Parken med det vakre navnet ligger i Xi'an i Kina. Parken er designet av det internasjonale firmaet West 8.
Garden of 10.000 Bridges har i virkeligheten bare 5 broer. Du kommer inn et sted og det finnes også bare en utgang. Det er bare når du går over broene at har du utstikt. Stien mellom broene er omkranset av høytvoksende gress.

"The Garden of 10,000 Bridges represents the human life; the path of people’s lifetime, which is a route of uncertainty and burden, but also of highlights and elation. The garden design takes you on this walk of life as a meandering, winding trail – continuous and like a labyrinth. It lets you find your way through nature and takes you over 10,000 bridges."  
Kilde: www.dezeen.com

Både parken og navnet på den er herlig. 
Ville parken kunne ha blitt anlagt i Norge?  Ville vi synes den hadde noen hensikt? 5 broer midt i noe langt gress?

Dragens år 2012

I kveld feirer jeg kinesisk nyttår sammen med min egen og tre andre familier som har barn som er født i Kina. Vi møtes til et måltid kinesisk mat, dekker bordet med det kinesiske dekketøyet vi måtte ha og barna, nå tenåringene, får den tradisjonelle røde konvolutten med penger i.  

23. januar 2012 gikk vi inn i dragens år. Mange hundre millioner kinesere reiser hjem og dette er en like viktig familiehøytid som den norske jula.

 

"2012 babyer født fra og med 23. januar er født i Dragens år, og får dyretegnet som regnes av mange som det aller gjeveste i det kinesiske horoskopet. Av den grunn planlegger svært mange kinesiske par å få barn i år, og den ventede babyboomen kan bli en utfordring for fødeavdelinger på Kinesiske sykehus. Dragen forbindes både med lykke, makt og keiserlig pomp og prakt. En drage setter seg høye mål, og tar utfordringer som virker uoppnåelige for andre mennesker. " Sakset fra Mammanett

Finn ditt kinesiske dyretegn her.

Godt nytt år!

Boken "Battle Hymn of the Tigermother"

Min sommerlektyre i år har vært bøker med tilknytning til Kina.

Boken "Battle Hymn of the Tigermother" ble jeg anbefalt av en entusiastisk ung bokselger på Gravdal Bokhandel på Maxi, Hamar.

Boken handler om en kinesisk oppdratt mamma og 1. generasjon innvandrer i USA. Eller immigrant som de sier i USA. Utdannet jurist, gift med en med en jurist som har jødiske røtter. 

Boken starter med følgende;
"The tiger, the living symbol of strength and power, generally inspires fear and respect."

Denne mammaen/forfatteren er en "Tigermother" og boken beskriver hennes prosjekt barneoppdragelse, eller skal vi si en treningsleir med kadaverdisiplin for hennes to veldig musikalske døtre.



Amy Chua og hennes to døtre



Spørsmålet hun stiller først i boka er gjengitt i et essay og omtalt slik av Guri Hjeltnes: 

" I essayet i Wall Street Journal skriver Amy Chua at mange (i USA) lurer på hvordan kinesiske foreldre oppdrar så vellykkede barn, hvordan disse kinesisk-amerikanske foreldrene produserer så mange mattetalenter, musikktalenter og akademisk toppkvalitet. Middelet for å nå et slikt mål, ja det har Amy Chua selv praktisert. Dette er hva hennes to døtre, Louisa og Sophia, ikke har fått lov til: være med på overnatting blant venner, ha leketid med andre barn, være med på skoleteater, klage over å ikke få være med på skoleteatret, se på TV eller spille dataspill, selv velge aktiviteter utenom skolen, få dårligere karakterer enn A, ikke være nummer 1 i noe fag unntatt gym og drama, spille noe annet instrument enn piano og fiolin, ikke spille piano eller fiolin. Når vestlige foreldre tror de er strenge, kommer de ikke i nærheten av kinesiske mødre, sier Amy Chua. Og – det kinesiske foreldre forstår, sier hun – er at ingenting er moro før du er god til det." Les hele http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread120603/#post_121196

Hennes amerikanske svigermor Florence delte ikke hennes syn på barneoppdragelse.

Her et lite utdrag fra boken som beskriver det;

" The truth is I'm not good at enjoying life. It's not one of my strengths. I keep a lot of to -do lists and hate massages and Caribbean vacations. Florence (svigermor) saw childhood as something fleeting to be enjoyed. I saw childhood as a training period, a time to build character and invest for the future".

Den siste setningen beskriver motivene bak  "Tighermother-tankegangen", og de er det ikke vanskelig å være enig i. Men vi i vesten forstår vel også svigermor Florence.

Kinesisk tankegang: Ingenting er moro før du er god til det.
Bilde fra: olympiantips.blogspot.com

Boken er en ærlig fortelling om hennes holdning til hva som er viktig i barneoppdragelse. Hun driller og terper og legger masse energi i å forme barna til 1. klasses musikere og A-kandidater i skolesammenheng. Barna har ingen tid til å leke eller overnatte hos venner. Hvorfor skal de det? 

Som forelder og med interesse for Kina og kinesisk kultur, syns jeg det er spennende lesning. Boken setter også vår vestlige tenkemåte om oppdragelse i et litt annet perspektiv.  

Uten å bli beskyldt for å ville forsvare denne type oppdragelse (jeg ville rett og slett ikke vært utholdende nok selv), så har jeg tenkt på;

Stiller vi nok krav til ungene våre? Skal vi alltid spørre ungene, eller skal vi bare noen ganger bare forlange "just do it", tren, øv og du får ikke lov å gi deg! Frarøver vi de noe når de ikke presses litt mer til å mestre? Og gjør den norske skolen det samme?

Jeg har to veldig forskjellige barn (som de fleste av oss) og har til stadighet måtte justere det jeg har trodd var riktig. Som Jesper Juul sier i sin omtale av boka; han beundrer hennes evne til å innrette og justere seg da datter nr. 2 ikke finner seg i alt av hennes oppdragertyranni.

Link til Jesper Juuls artikkel om boken

http://www.dagbladet.no/2011/06/10/magasinet/jesper_juul/barn/litteratur/16870152/

På vår reise til Kina i sommer traff vi også en liten kinesisk familie på 3, bosatt i Beijing. Vi fortalte om boken og om "Tigermothering". De hadde hørt om den, men å lese den? Nei, det trengte de ikke. De bedrev dette i praksis. Skulle deres sønn greie seg i den tøffe konkurransen, var det jobbing og atter jobbing og skole var det viktigste i denne 12-åringens liv. Det var kjempeviktig å være veldig god i noe. Og fordi han i tillegg var god i basketball, sparte foreldrene ca. kr. 200.000,00 i skolepenger hvert år. Rene amerikanske tilstander i kommunistiske Kina...



Amy Chua: "I saw childhood as a training period, a time to build character and invest for the future".
Hva er det denne gutten trenes opp i?



"Vi vil ikke kopiere den kinesiske mor eller skolesystemet i Shanghai, men er vi likevel litt misunnelige? " sier Jesper Juul i sin artikkel.

Jo, kanskje det.

Boken kommer ut på norsk høsten 2011 under navnet: "Tigermorens kampsang".
God lesning og evt; god debatt!

"Tapte døtre" av Xue Xinran

              

Jeg har akkurat lest boken "Tapte døtre" av den nå London-bosatte, kinesiske forfatteren Xinran. Som adoptivmor synes jeg det er veldig sterkt å lese om mødre (og fedre) som av ulike årsaker så seg tvunget til å gi fra seg barnet sitt. Boka gir et innblikk i en kinesisk kultur og tradisjon som i kombinasjon med ett-barnspolitikken har gjort at jentebarn ender opp på barnehjem og adopsjon. 

Å skrive om innholdet i boka blir nesten for sterkt, så jeg kopierer en ferdig omtale av boka fra
http://www.bokklubben.no/

"Ingen andre land har en like skjev fordeling mellom menn og kvinner som Kina. Det blir født stadig færre jenter, og mange av dem som blir født havner på barnehjem og blir adoptert av vestlige foreldre. Kina opplever et overskudd på flere millioner unge menn i gifteklar alder, som ikke det finnes nok kvinner til. Hva er grunnene til denne skjevheten?
Det store spørsmålet
Den anerkjente kinesiske journalisten og forfatteren Xinran har forsøkt å finne svaret på det spørsmålet. Hun har samlet historier fra store deler av Kina, fra flere tiår. Hun har snakket med jordmødre, med barnehjemsansatte og med en lang rekke ulykkelige mødre, og ikke minst har hun forsket i eldgamle kinesiske arvelover og tradisjoner. Hennes funn er hjerteskjærende. Omtrent 120.000 jentebabyer ble 2007 adoptert bort til vestlige familier, og ingen har oversikt over hvor mange som blir abortert eller, utenkelig nok, avlivet rett etter fødselen. Mange av de adopterte barna spør hvorfor mødrene deres ga dem bort, og det er ikke lett å svare på. Tapte døtre overbeviser leserne om at det ikke har vært noe enkelt valg for mødrene, og at mange av dem sliter psykisk resten av livet.
Tre grunner
Det er ikke lett for velstående vestlendinger å sette seg inn i hvilke reelle valg disse kinesiske mødrene står overfor. Store deler av Kinas befolkning bor fremdeles på landsbygda, der kampen for å overleve er hard. I alle primærnæringer er det viktig med arbeidskraft, og menn kan er fysisk sterkere enn kvinner. I tillegg er Kinas arvelover sånn at det er den eldste sønnen som arver, og som bærer klanens navn videre. Det betyr ulykke, undergang og hunger hvis den førstefødte blir en jente. Kombinert med disse grunnleggende faktorene, ble Kinas ettbarnspolitikk en katastrofe. Når man bare kan få ett barn blir det desto viktigere at det barnet faktisk er en gutt. Mulighetene for å finne ut barnets kjønn i tide til å ta abort hvis det viser seg å være en jente har ytterligere bidratt til skjevhetene. Men mennesker er mennesker overalt, og det er ingenting i Xinrans beretning som tyder på at disse mødrene tar lettere på å forlate sine barn enn hvilken som helst mor ville gjort. Historiene om Kinas tusener av forlatte jentebarn - og mødrene deres - er rystende lesning.

Ofre for historien
Xinran forteller om unge Kumei som gjentatte ganger prøver å ta livet sitt. Tilsynelatende har hun vært ved godt mot, og kollegene på den lille kafeen der hun jobber skjønner ingenting når hun plutselig heller i seg giftige kjemikalier. De får henne til sykehus i tide, og etter hvert kommer sannheten for en dag: Hun er en av de mange som har gitt fra seg en liten jente etter steinharde krav fra svigerfamilien, og et fødselsdagsselskap i kafeen rippet opp i sorgen og gjorde tilværelsen uutholdelig. Xinran forteller også fra flere av sine reportasjereiser rundt i Kina, hvordan hun selv har sett folk sette fra seg en nydelig liten jente på jernbanestasjonen i en fremmed by, eller kaste nyfødte jentebarn.
Xinrans bidrag
Skjebnene er mange og smertelige. Men det at noen forteller dem kan kanskje bidra til oppmerksomhet, og kanskje dermed til en langsom endring av en barbarisk tradisjon. I tillegg kan vestlige adoptivmammaer få et bedre innblikk i de kinesiske jentenes bakgrunn, og kanskje kan de med lettere hjerte svare jentene sine når de spør hvorfor den kinesiske mammaen deres ga dem fra seg:
De hadde ikke noe valg."
Sitat slutt

Mer om forfatteren:
http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5154685

Jeg anbefaler boken til flere enn adoptivforeldre. Den gir oss et innblikk i kinesisk kultur /ukultur og beskriver èn konsekvens av de enorme endringene som Kina som nasjon gjennomgår på ganske så kort tid. Fra eldgamle tanker om hvordan familier føres videre, maoisme, kultur-revolusjonen, innføring av ett-barnspolitikken til dagens "markedsøkonomi med kinesiske særtrekk" og hva det fører til av samfunnsendringer.