Landskapsarkitekt Anouk Vogel - igjen

Landskapsarkitekt Anouk Vogel og  arkitekt Johan Selbing vant en design-konkurranse på lamper, benker, skilt, vannfontener, søppelkasser m.m til Vondelpark i Amsterdam, Nederland 2009.  Har selv aldri vært i Vondelpark. Det får bli neste gang jeg reiser til Amsterdam. Jeg har skrevet om Anouk Vogel før. Det blogginnlegget kan du lese her.

I like her work!

Belysning

Park-benk

Kiosk

Alle bilder fra Dezeen og hennes egen nettside http://www.anoukvogel.nl/

Fitflop - verdens beste sandaler?

Jeg oppdaget disse sandalene sommeren for 2 år siden da jeg jaktet på sko med støtdemping. Så kom sommeren og sandalene måtte også ha gode såler. Det fant jeg i FITFLOP! Et par ble kjøpt den sommeren på Hamar.  Neste sommer kjøpte jeg et par til på silkemarkedet i Beijing. Kopi? Kjennes ikke slik ut.

Poenget er at dette er de beste skoene jeg har hatt på beina noen gang! Du finner de i mange skobutikker rundt om i landet. Prøv de!

Glitter og stas



Med blomsterpynt



En sporty variant til joggeturen

Mer informasjon om forhandlere i Norge og modeller finner du her.

Mini Homes

Denne canadiske produsenten av såkalte "Mini Homes" sier at denne hustypen gjør det "affordable" og miljøvennlig å bo. Og at dette er fremtiden.

Begge bildene er fra produsentens hjemmeside

Husene er moderne i design og er praktisk innredet. Firmaet Sustain Design Studio holder til i Toronto i Canada og vi kan bare la oss inspirere. Klikk på link over for flere "Mini Homes" modeller.

Godværssyklisten

Her i Ringsaker har vi ikke bare Godværskafe. Her finnes hvertfall èn godværssyklist også. Ja, meg ja. Jeg liker å sykle, men ikke så mye at jeg legger ut på en flere timers tur i regnvær. Kommer det en regnskur under turen så tåler jeg det, men å starte i øs, pøsende regnvær og i tillegg litt kaldt? Nei, da vet jeg om bedre måter både å trene og bruke tida mi på.
Uansett vil jeg påstå at jeg i de siste tre-fire årene har jeg blitt bitt av en viss sykkeldille. Som så veldig mange andre. Det har blitt noe som opptar hodet mitt uansett hvor jeg er hen på farten. Jeg tenker at her hadde det vært fint å sykle, eller den bakken der ville vært drøy å sykle opp eller tenk deg å suse bortover denne sletta en varm sommerdag!

Jeg bor i et av landets flotteste sykkel-landskap og jeg vet om mange fine turer og enormt mange flere finnes. Min foreløpige favoritt-tur er som så:  Moelv, Gaupen, Stavsjø, Tingnes, Helgøya rundt, tilbake til Tingnes, Mengshol, Tangnes, Gaupen og Moelv igjen. Da får du med deg det flotte kulturlandskapet og du har fin Mjøsutsikt. Stort sett hele veien.

Og det er kuer og det er markblomster. Det er stille veier med nærhet til skogen hvor fuglekvitter er det eneste du hører.

        

Og din egen tunge pust av og til. Det er noen bakker opp fra Tangnes. Du møter ikke mange andre her, hverken syklister eller bilister. Turen har asfaltdekke hele veien. En fordel når jeg satser på smale dekk som triller bra på asfalt.

Ja, denne turen er ren nytelse, som en forelskelse. Den og. Jeg blir glad av ha tatt den runden og sykler den med glede flere ganger.
Og da aller helst i godvær! Da snakker vi ren sykkel-lykke!


Mer om sykling i Ringsaker finner du her.
Syklistenes Landsforbund har utgitt bok med sykkelturer i Hedmark og Oppland: link finner du her.
Eller spør meg -  en godværssyklist!

Stokke Nedre - en idyll ved Mjøsa

Nå har enda en av Mjøsgårdene blitt avlagt en visitt. I helgen feiret vi konfirmasjon på Stokke Nedre. Vi er heldige som bor så nær alle disse vakre gårdene som har åpnet opp for gjester av mange slag. Ta en titt på nettsiden (link over) og se hva Stokke Nedre og de andre Mjøsgårdene kan gjøre for deg.

Bilde fra www.gjovik.com

Stokke Nedre tilbyr overnatting både i hovedhuset, i stabburet og i hytter nede ved Mjøsa. Helt ypperlig når en både trenger et festlokale og overnattingsmuligheter.
Jeg tok noen bilder, og her er de;

Kjøkkenet i flommende sol

Vinduskarmidyll

Spisestue

 

Stue



Fornøyd konfirmant



 

 

Grilling på stranda om kvelden

Så; heia alle Mjøsgårdene og dets eiere som står på og jobber og lever ut drømmer slik at vi andre får muligheten til å oppleve atmosfæren på disse gårdene!

Berlin og Holocaust Memorial

Jeg har vært på jentetur til Berlin. På søndagen leide vi sykler og suste rundt i en velorganisert sykkelby. Det var deilig å sitte høyt på en by-sykkel med ballongdekk som mykt for over brostein, fortauskanter og andre små hindere og virkelig se byen. Du kommer deg fort rundt og opplever mye fra sykkelsetet. Og så er det bare å stoppe hvis en ser noe interessant.

Bilde: Dagbladet

 Et av stedene vi stoppet ved var "Holocaust Memorial". Monumentet eller minnestedet er reist (2005) til minne om europeiske jøder som ble drept under andre verdenskrig. Minnesmerket består av 2.711 sementklosser plassert på et ujevnt underlag over et område på 19.000 kvadratmeter.

Arkitekten Peter Eisenman har laget dette enorme monumentet, som skal forsøke å gi en forestilling av et system som tilsynelatende er preget av orden, men der den menneskelige forankringen er gått tapt.


Du kan gå inn i selve monumentet. Alle betongklossene har ulik høyde. Her kan du gå deg vill!  Eller nei, du ser utgangen nesten uansett hvor du er. Det er ingen forvirrende labyrint. Det mest spennende sånn sett ved å gå der var om en annen turist plutselig skulle dukke opp rundt hjørnet. Da kunne jeg kanskje bli litt skremt ja...





Det gjorde et inntrykk å gå der. Spesielt med tanke på hva monumentet skal minne oss om.

17.mai-diagnosen

Jeg vet at det ikke finnes så mange av oss. Men noen fler enn meg har den. Jeg kjenner iallefall to til. Å stå frem som en med 17. mai-angst, 17. mai-vegring, en slags 17. mai- diagnose er nok forbundet med mye skam, som en provoserende ting. En kan da ikke ikke like en dag som 17. mai? Dagen vi feirer vårt lands frihet med barnetog, flagg, musikk og taler. Er du norsk, så liker du 17. mai. Sånn er det bare.

Derfor tror jeg også at mine likedane, blir gående i taushet om sin eventuelle 17.mai-diagnose. Vi holder det rett og slett for oss selv. Men nå i en alder av snart 52, er det på tide å komme ut av 17. mai-vegrings skapet. Det er ikke lett for jeg tror jeg er ganske alene om det. 
I går kveld, 16. mai, nevnte jeg igjen for han jeg bor sammen med, drømmen min om å gjøre noe annet på 17. mai enn å feire på tradisjonelt vis. Da fikk jeg høre det! At jeg ikke setter pris på vårt lands frihet, at jeg skyr folkemengder, er asosial og det som verre var.

Men det stemmer ikke skjønner dere. Jeg er sosial resten av  året, men drømmer om å ikke være det 17. mai. Hvor galt er det? Veldig, i følge min mann.
Jeg tenker også hver eneste dag på hvor heldige vi er som bor i dette landet. Vi har skutt gullfuglen. Friheten og freden vi har setter jeg også enormt stor pris på. Vi er en del av verden, så hvor lenge kan vi bo i Kardemommeby? 22. juli ifjor ble vi påminnet at vi ikke bare har snille røvere i dette landet. Og hvor lang tid tar det før verdens mange problemer innhenter oss? Vi kan ikke leve evig på rike oljeressurser og endeløse rosetog. Jeg er tror den dagen kommer hvor vi må begynne å plukke blåbær igjen. Ikke fordi det er så jævla koselig og passer inn i "Lev Landlig"-stilen med litt hjemmelaget syltetøy på søte glass, men rett og slett fordi vi blir helt nødt til å utnytte de ressursene vi har.

Og freden - jo, den setter jeg pris på. Men jeg benytter ikke den muligheten jeg, som har det inn i hampen fredelig, har til å hjelpe andre som er jaget på flukt. Jeg kunne også sloss mot uvitenheten og fremmedfrykten som tross alt finnes i det norske samfunnet allerede. Der kunne jeg ha gjort så mye mer. Hver bidige dag.

Men så er det sånn da, at akkurat på 17. mai, Norges bursdag hvor friheten feires, så lengter jeg aller mest etter å dra på fjellet, på skogstur eller dra ut av landet. Jeg har hatt det slik siden jeg var 15. Det var første året på mange år hvor jeg ikke spilte i korps. Kanskje det var det som startet denne "jeg vil vekk-følelsen"? For da hadde jeg nemlig noe å gjøre store deler av dagen. Jeg er ikke typen til å gå i tog og være kollektiv glad og rope hurra! Like lite som jeg greier å være kollektivt lykkelig kl. 24.00 hver nyttårsaften!

Dagens 17. mai-situasjon er at jeg har 2 familiemedlemmer i korps. Jeg kan rett og slett ikke stikke av fra 17. mai. Ikke ennå.

Så min løsning på min 17. mai-diagnose pr. dags dato er å jobbe. Jeg jobber fra tidlig om morgenen, til utpå kvelden. Jeg kjører musikere, baker kake, smører smørbrød og selger de samme smørbrødene, kakene og kaffe senere på dagen og kvelden. Da går dagen. Og jeg hører på taler, sang og musikk. Og jeg blir rørt av både korpsmusikk, ungers glede og når "Til ungdommen" spilles fra scenen på Mo Gård.

Men i morgen, dagen etter der igjen, og den neste måneden, vil jeg både være sosial, menge meg i folkemengder og hver eneste dag tenke på hvor utrolig heldige vi er som bor i dette fredelige landet. Og jeg skal ikke tenke på 17. mai før omtrent ett år frem i tid. Deilig.