Hagehistorisk Marked, bananfluer og urten abrodd

Noen små glimt fra enda et hagehistorisk marked på Sveinhaug Gård - og Historisk pensjonat. Jeg var der i dag. Bildene er tatt med mobil og er ikke av beste kvalitet, men jeg fant de gode nok til å vise noe av atmosfæren. Først; hageskulpturer av Liv Espelien.

               

 Under disse flotte prydeplene i Godværskafeen drakk vi kaffe og spiste deilig eplekake.

    

Et utsnitt av et av bedene med historiske stauder. Kan dette være blader fra Iris?

Et tips av selveste husfruen på Sveinhaug om hvordan man skal bekjempe de små bananfluene som herjer kjøkkenet på denne tiden av året, var å skaffe seg en urt ved navn abrodd og sette den på kjøkkenet.

Abrodd er en gammel urt og ble ofte plantet foran døra for å holde unna litt av hvert. Både fluer og annen fandenskap. Den var også ofte å finne utenfør fjøsdøra slik at en kunne ta en stilk av abrodden og gni inn i hånda for å fjerne fjøslukta. Les mer om abrodd her.  

Min abrodd står nå i potte på kjøkkenbenken. Der skal den få stå til fluesesongen er over. Da er planen å plante den ut. Ved inngangsdøren.

Japansk hjertetre august-14

Her kommer sommerens bilde av mitt japanske hjertetre. Etter en ganske kraftig beskjæring i våres, ser det nå slik ut. Det hengende utseendet det hadde i fjor (se tidligere innlegg) er ikke så fremtredende. Men neste år igjen kanskje?
Følg med, følg med..

Paisleymønsteret

Jeg kommer til stadighet bort i Paisley-mønsteret. Enten det er på tekstiler og tapeter jeg en gang solgte i butikken, på møbelstoffer og kanskje aller oftest; på klær. 
Siste eksemplet er mitt siste "handlelykkekjøp" som jeg skrev om her. 
Paisley er et begrep for et design og er et dråpeformet, vegetabilsk motiv av persisk opprinnelse. Mønsteret ble veldig populært i Vesten i det 18.- og 19. århundre, etter import fra India, og da spesielt i form av Kashmirsjal. Mønsteret fra Kashmirsjalene ble deretter etterlignet og Paisleymønsteret har siden blitt sett i utallige farger, varianter og på utallige produkter.

Noen eksempler:

           

  

        

Det finnes veldig mange flere eksempler på Paisley-mønstre på google. God fornøyelse!

Teglsteingulv

I vårt hus fra 1962 er det teglsteinsgulv i gangen og i nederste del av stue / peisestua. Jeg har ikke sett dette i noen private hus i Norge tidligere. En eller to ganger i året vaskes de ekstra grundig og settes inn med en overflatepolish. På bildene under er dette akkurat gjort og gulvet er ekstra blankt. Vi har blitt veldig glad i gulvene. Det blir mer rustikt enn vanlige gulvfliser, som jeg selv aldri ville ha valgt som gulv. På et bad ja, men ikke i stue.

Nypolert teglgulv fra gang nede

Gulv peisestue

Fra Danmark og sydover i Europa er det mer vanlig å bruke tegl som gulv. Det visste jeg kanskje, men googler jeg, ser jeg det veldig tydelig. Her noen eksempler på fine teglgulv.

Moderne kjøkken med rustikt teglgulv. Sakset fra Homedit

Håndlagde teglstein til gulv fra Petersen Gruppen, Danmark

Teglgulv fra ungarske  Antique Brick Floor,

Skoreol med kost

Danske Jesper Holm er kanskje mest kjent for sitt reolsystem. Men han har også designet disse skoreolene som jeg er så glad for å ha i hus. Den gang jeg kjøpte dem fantes de bare i børstet stål. Nå får man dem i lakkert stål, enten grå eller hvite. Jesper Holm har egen web-shop eller ta kontakt for en eventuell norsk forhandler.  Du finner mitt forrige blogginnlegg fra 2012 om reolen her. Et godt produkt kan ikke nevnes for ofte.

Skoreol i høyden i Frisliveien 29

 

 

Bilde fra produsent. Her flere i bredden.

Totalt fraværende handlelykke. Nesten.

Her om dagen ventet jeg på min eldste da hun hadde kjøretime og det naturlige ventestedet, hvor jeg kunne slå i hjel 45 minutter, var på et kjøpesenter. 
Og jeg tenkte; nå kunne jeg virkelig ønske at det jeg kunne kjøpe meg noe jeg virkelig trengte! Noe som som gjorde meg glad! Jeg kikket i sportsbutikken, men ikke noe på salg var billig nok og jeg har vel egentlig det jeg trenger av treningstøy. Jeg endte opp med en god kopp kaffe på Gravdal bokhandel/kafe. 

Men så en dag. Helt uventet og uplanlagt oppdaget jeg salg i en butikk nær jobben. Noen av mine kollegaer hadde møtt opp kl.07.00. De hadde ikke funnet noe altså.... jo, kanskje ett plagg da...
Jeg fortalte om en skjorte jeg hadde sett der tidligere i sommer, men syns den var for dyr i en lavkostnads-sommer som vi (familien) hadde bestemt vi skulle ha i år. 
Ja, da må du gå med en gang! Nei, jeg stresser ikke. Jeg stikker ut i neste pause og finner jeg den på salg så er den "ment to be".

Og der var den jammen. Den var ikke solgt i løpet av en lang sommer.  Jeg prøvde den for første gang og jeg smatt inn i en str. 38 og da var saken helt klar. Den ble min og den var virkelig "ment to be". For en lykke! En lykke det var lenge siden jeg har kjent på.

 

Og her er den. En storskjorte fra Riccovero. Med nydelig avstemte farger med mange mulige fargekombinasjoner. Var jeg ikke gør-heldig? Det blir nok lenge til jeg blir sååå heldig igjen.

Den sosialkompetente syklisten finnes

Vi leser så mye om ufine syklister som både sykler ned småjenter i fotgjengerfelt, viser finger'n til utrykningsbiler og oppfører seg dårlig rett og slett.
Men, heldigvis er det ikke slik at alle syklister oppfører seg som bøller.
Og det er det jeg skal jeg fortelle om nå.

Jeg deltok på sykkelrittet "Jentetråkket" fra Gjøvik til Oslo for tredje gang lørdag 28/6-14.

På startstreken fikk vi beskjed fra starterne om å ta vare på hverandre under rittet. Alle i startfeltet svarte et rungende ja på den oppfordringen.
Og PANG!, der startet min gode sykkelopplevelse. 

Jeg startet alene. Det vil si uten et lag. Etter noen kilometer fant jeg et lag som passet mitt tempo og jeg la meg pent bak. Ved siden av meg lå det en syklist som ikke hadde samme klær som resten av gjengen og etter en stund spurte jeg henne om hun var med på laget. Nei, hun syklet alene og hadde som meg funnet ut at bak her kunne hun fint ligge. Og der ble vi. I hvertfall i 6 av de 13,3 milene. 

Noe av det som er viktig under sykkelritt er å få i seg nok næring. Jeg var innstilt på å stoppe på matstasjonene, men ble straks enig med min nye venninne fra Grefsen i Oslo at vi følger gruppen videre hvis de ikke stopper på første matstasjon. 
Men på neste matstasjon måtte jeg nok stoppe. Trodde jeg.
Så der lå vi da. Og småpratet. Bak laget som syklet passe fort. 

Laget stoppet ikke ved neste matstasjon heller. Og søren heller, jeg kunne ikke forlate denne gode posisjonen og bli liggende alene resten av rittet for ei brødskive? Så jeg syklet med videre. Da spør min nye venninne om jeg likte HaPå? Jo, under omstendighetene likte jeg nok HaPå og fikk langet over en brødbit fra siden. Åhh, tusen takk! 

Etter noen flere kilometer fikk jeg en halv bar. Snakk om omsorg fra en vilt fremmed venninne! Tusen takk!

Først i gruppen lå laget "vårt", deretter kom vi to nye bekjentskapene og etter oss igjen ble det liggende en annen gruppe. Hvem disse var vet jeg ikke. Men kommunikasjonen fungerte. De bak ropte hver gang det var en bil eller syklist som ville forbi. Vi foran signaliserte hull og renner i veien eller andre hindringer/farer bakover til gruppen. Det ga en trygghet til alle, uansett om vi syklet som ett lag eller ikke. Så tusen takk til alle sammen!

En av jentene på laget foran oss, hadde problemer med å henge med oppover bakkene. Min nye venninne dyttet da henne i ryggen i den verste kneika og fikk et takknemlig "Ingen sak å ha disse folka hengende bak oss. Tusen takk!" 

Etter ca. halve rittet ville laget "vårt" ha en pause. Utenom matstasjonen. Og vi ble overlatt til oss selv.

Jeg og min sykkelvenninne fra Grefsen i Oslo syklet sammen til bakkene ved Frogner. Der var hun mye raskere enn meg og forsvant opp bakken. Jeg så henne ikke igjen før ved målområdet hvor hun fikk ropt "Takk for følget !", til meg i min siste sving opp til Hasle. 
"Takk i like måde", var det jeg fikk sagt. 
Og jeg skulle hatt tid til å si: "Det var gøy! Og tusen takk for de ekstra karbohydratene!"

Rett før Olavsgård måtte jeg ha en liten stopp for å få av meg solbrillene i regnværet. Da ble jeg spurt av en forbipasserende sykkeljente om alt var bra med meg? (Jeg så kanskje ikke så pigg ut?) Jo, takk, alt var bra. Men tusen takk for omtanken!

De siste milene møtte jeg "laget vårt" igjen et par ganger og passerte de blant annet opp bakken ved Olavsgård. Jeg ga meg til kjenne som "vedheng" i ca. 6 mil og sa at hvis ikke jeg får til et lag her jeg bor, så melder jeg meg inn i klubben deres og blir med på laget til neste år. Der var jeg hjertelig velkommen! Tusen takk!

Litt lenger oppi bakken så jeg to kraftige menn som tok hånden på ryggen til hver sin lagkamerat og dyttet de opp de siste hundre meterne. Rørende lagsamarbeid, tenkte jeg. Og de to som ble dyttet regner jeg med sa; tusen takk! 

På den rette strekningen før målpunktet på Østre Aker vei, kom jammen "laget" opp på siden av meg igjen og jeg la meg atter en gang bak. Vi gikk i mål på nøyaktig samme tid hele gjengen. Tusen takk for følget fra start til mål!

Litt forenklet betyr sosial kompetanse individets evne til å samspille med andre i ulike situasjoner. Jeg mener at alle disse episodene fra "Jentetråkket" beviser at den sosialkompetente syklisten finnes. Ikke alle syklister er bøller. Og i hvertfall ikke på strekningen Gjøvik - Oslo.

I tillegg tror og håper jeg at syklistene som konkurrerer også må inneha disse egenskapene for å komme helskinnet frem og få best mulig tid. For sykling er teamarbeid. 

Så; hva med den sosialkompetente syklisten? Jo, den finnes.