Om å føle seg heldig og når blir en egentlig norsk?

Jeg møtte ei jente her om dagen. Hun er i 20-årene, har nydelig brun hud og et fremmedartet navn. Hun snakker norsk, er utdannet i Norge og bosatt i Hamar. Foreldrene hennes kommer fra to ulike ikke-europeiske land. Om hun er født i Norge eller om hun kom hit som liten, vet jeg ikke, men det spiller egentlig ingen rolle i denne sammenhengen. 

Noe av det jeg i mitt skravlehumør sa til henne var omtrent dette:
"Jeg tenker at du som med to lands kulturer i bagasjen, i ditt tankesett, er heldig. Du har en kunnskap som vi som har vokst opp her i Norge ikke er i nærheten av å ha. Og jeg mener virkelig at du i utgangspunktet er heldig. Det må være en berikelse! Eller hva tenker du om dette? Føler DU at du er heldig ?"

Hun sier, jo hun føler seg heldig. Men hun kunne ønske at nordmenn hadde større kunnskap om og forståelse for andre kulturer.

Jeg sier meg enig i at mange av oss mangler kunnskap, og at det vi ikke vet noe om er vi ofte redd for. Jeg sier videre at det er vi enkulturelle som er fattige og hun som er rik. Vi kjenner stort sett kun den norske kulturen, mens hun er beriket med tre ulike lands kulturer. Begge hennes foreldres og den norske.

Og nå er det hennes tur til å spørre meg.
"Og når er det jeg egentlig blir norsk? Vil jeg noengang bli sett på som nordmann? Jeg har faktisk tenkt å få barn i dette landet her og vil de bli sett på som norske? "

Godt spørsmål. Mine to barn som er født i Kina hører fra sine skolekamerater at de ikke er norske. De svarer da med dette innlærte svaret; Jo, jeg er norsk, jeg er bare født i Kina. Jeg ER fra Norge. Nei, skolekameratene blir ikke helt overbeviste.

Tilbake til jenta som jeg skravlet med: 
Hun forteller videre at hun føler seg beglodd når hun og hennes norske kjæreste er ute sammen. Noe som gjør hennes kjære sint og opprørt. Hun merker også at hun blir ekstra passet på i enkelte butikker. Dette og andre små episoder, gjør at hun opplever å bli sett på som anderledes.  Lettere opprørt over at hun opplever og føler det hun gjør, sier jeg at hun må fortelle om det. Speak out! Det er kommunevalg nå, snakk med politikerne om det! Det skulle være helt unødvendig at du føler det slik i 2011!

Så sier hun stille, alvorlig og med det jeg opplever som en stolthet i stemmen;
"Jeg er AUF'er jeg. Jeg er med der blant annet fordi jeg føler virkelig at de tar integreringen på alvor."

Så bra, sier jeg. Stå på!
Hun hadde engasjert seg, organisert seg og var ikke maktesløs.

En dag vil hun og hennes fremtidige barn nok bli sett på som norske, i Hamar by, i Norge.
Det vil jeg gjerne tro.