Jeg kommer aldri mer til å tie stille

23. juli 2011 sa jeg til min egen familie og en familie vi hadde på besøk, at jeg aldri mer kommer til å tie stille når jeg opplever holdninger eller handlinger som inneholder et snev av fremmedfrykt og / eller rasisme. Hva andre måtte mene eller hvor pinlig mine døtre vil synes at det er, vil ikke bli tatt hensyn til heretter.

Episodene nedenfor er eksempler på hva jeg tenker på.

Utenlandsk utseende

Vi bor i Moelv. Den lille, fredelige stasjonsbyen ved Mjøsa. Min kinesisk fødte datter og jeg skal møtes i ”dal’n” for å kjøpe en presang. Med sitt asiatiske utseende er hun i enkelte sammenhenger vant med å bli glodd på. Men denne gangen møtte hun meg ganske så opprørt. Hun hadde opplevd å bli både fot- og øyefulgt av en ansatt i en butikk i Moelv da hun gikk rundt for å se etter en mulig presang. Hun syntes det var ubehagelig og spurte meg om hvorfor de trodde hun var en tyv.

Asylmottaket i Moelv var på det tidspunket nylig gjenåpnet, og jeg forklarte 13-14-åringen at de nok trodde at hun var en av de nye beboerne derfra. Jeg hadde ingen bedre forklaring. 
Vi gikk sammen inn i butikken og jeg kunne se på hun som hadde fulgt etter min datter, at hun nå skjønte at hun hadde tatt feil. Vi kjøpte presangen og gikk, uten at noen nevnte noe.

Jeg gjorde ikke noe med dette. Det jeg kunne ha gjort var å ta kontakt med Moelv Handelsstand og bedt de om å ta en diskusjon om hvordan de skal takle besøkende med utenlandsk utseende.Er alle med et utenlandsk utseende bosatt på asylmottaket? Er alle asylsøkere potensielle butikktyver? Skulle jeg ha snakket med den butikkansatte og fortalt hvordan min datter opplevde dette? Neste gang gjør jeg begge deler.

Ikke velkommen

Jeg hadde en prat med en mor som meg, asylsøker og bosatt i Moelv. Hun kunne fortelle meg at hun i fremtiden ikke kunne bo i Moelv fordi vi ikke likte utlendinger. Hun følte seg rett og slett ikke velkommen her. Utleiere hun hadde vært i kontakt med, sa rett ut til henne at de ikke ville leie ut til utlendinger. Og så hun sier til meg at hun forstår jo at de vil leie ut til ordentlige folk!  Ja, men du er vel ordentlig nok?, sier jeg. Nei, hun ville prøve å få et sted å bo hvor de var vant til og aksepterte utlendinger. 

Denne flotte, velutdannete damen, satt og fortalte meg at hun ikke følte seg velkommen! Jeg fikk fysisk vondt og følte meg skamfull. Det er stedet jeg bor og trives i, hun snakker om. Er det mulig? Hva i huleste er det vi tror at vi er? Hun har nå fått sin oppholdstillatelse og har flyttet fra Moelv.

Selv etter den episoden gjorde jeg ikke noe. Eller jo, vi/min mann, snakket med Ringsaker Blad. For at de skulle skrive noe om dette, måtte vi stå frem med navn på oss og/eller den det gjaldt. Avisen selv kunne ikke ta dette opp. Noen ansikter og en historie måtte de ha. Og så langt gikk jeg ikke. Neste gang skal jeg tørre å stå for det jeg mener.

Rasisme på nett

Familien har blitt kjent med en musikalsk brødregjeng fra Afrika og Kongo, nå bosatt i Hov i Land. Gruppen deres, Kongolo Bros, deltok i TV 2 -programmet ”Norske Talenter". De kom så langt som til semifinalen. Det er hyggelige, høflige, flinke og ikke minst musikalske gutter. Stolte viste vi venner og familie, klipp fra opptak av programmet på nettstedet YouTube.

På YouTube kan du legge inn kommentarer og her et utdrag (på dårlig norsk) av de 46 kommentarene;

Sitat beg.

* Norge for normenn!

* NORSKE - talenter ?? Ikke SVARTE - TALENTER ! Kom dere tebake te KONGO ! Jævla Svartingær.. !

*faens udlenninger kommer til norge å snylter og sjeler, og tror faen di kan gjøre som di vill, faens dyr, di kan reisa tebage der di kom ifrå..(skogene i afrika.) 

Sitat slutt.

Mange av kommentarene er fjernet og markert som nettsøppel og var da kanskje enda grovere. Se link: http://www.youtube.com/watch?v=LKrBFQlCrFI

Igjen tenker jeg – er det mulig? Jeg er opprørt og legger ut en link på min facebook-profil til YouTube og setter som overskrift : ”Hva skal vi gjøre med rasismen i Norge? ”Jeg fikk èn kommentar på denne som gikk på at slike rasistiske uttalelser var det best å overse totalt. Etter en diskusjon i familien og det faktum at jeg også etterhvert visste at brødregjengen velger å følge rådet om å overse disse rasistiske kommentarene, fjernet jeg min facebook-status om ”Hva skal vi gjøre med rasismen i Norge?”.

Jeg sendte kun en e-mail til TV2 og gjorde de klar over de rasistiske kommentarene. Neste gang kommer jeg til å fortsette og stille spørsmålet "Hva skal vi gjøre med rasismen i Norge?"

Fotballspillende smågutter

Det er skoleferie i Moelv, noen dager før 22.juli 2011, og en tre-fire gutter i førskolealder, kanskje 1. klassinger, sparker fotball på gresset ved Moelv ungdomskole da min asiatisk utseende datter går forbi. Guttene roper til henne på et "liksom utenlandsk språk" og ler ertende. Hun får et inntrykk igjen at de tror hun er en beboer på asylmottaket. Ingen stor traumatisk opplevelse for min nå 16-årige datter, men hun forteller om episoden når hun kommer hjem.

Jeg reagerer med at jeg gjerne vil vite hvor gamle disse gutta er og hvem de er. Jeg vil gjerne snakke med foreldrene, tenker jeg høyt overfor min datter. De er da for små til å slenge med leppa overfor folk med utenlandsk utseende? Men igjen, jeg stoppes fra å gjøre noe i frykt for å overdrive eller å gjøre ”skam” på min familie, så lot jeg det ligge.

Neste gang kommer jeg til å ta den praten med guttene.

Skoleungdom 
Som mamma til ungdomskole-elever får jeg også høre av både lærere og elever at elever i klassediskusjoner sier rett ut at de jævla utlendingene (utenom de som er adopterte da!) kan dra seg hjemmat. I byutviklingsplan-arbeidet som elevene deltok i våres, kom det forslag som å lage et flytende asylmottak som kunne drive over til Biri. Det er sikkert ikke så alvorlig ment kan vi si til deres forsvar, men er det greit å bruke ord på denne måten?

Som foreldrerepresentant kunne jeg ha satt fremmedfrykt-diskusjonen på dagsorden, men gjorde det ikke. Mye fordi jeg var usikker på om folk syns at jeg overreagerer, i og med at jeg selv har barn som ikke ser norske ut. Neste gang vil jeg ikke ta sånne hensyn.

Det er ikke sikkert det gjør noen forskjell, men jeg har bestemt meg;
Jeg kommer aldri mer til å tie stille!