En gammel historie om hvordan få tilbake tryggheten

En gang helt på slutten av tjueårene lærte jeg hvordan en kan jobbe seg ut av den uvirkelighetsfølelsen en kan få hvis en blir stilt overfor uforståelige og urimelige påstander om seg selv. I mitt tilfelle var det så konkret som at en ung, mannlig kollega spurte meg på et julebord:
"Hvem har du ligget med for å få den lederjobben da?" Vi satt i baren og jeg var klar for en fortsatt trivelig kveld, da spørsmålet kom. Som lyn fra klar himmel for å si det mildt.

Jeg reiste meg umiddelbart og gikk derfra. Eller for å være ærlig; jeg klappet til han i ansiktet før jeg gikk. Jeg er ikke spesielt stolt av det. Men klapset kom spontant. 
Resten av kvelden tilbrakte jeg alene på hotellrommet. Jeg ringte han som nå er min mann, dengang samboer, og fortalte hva som hadde skjedd. Og også min reaksjon. Han ville komme å hente meg med en gang. Det var fristende, men det var noen mil, så det ble ikke noe av.

Mandagen og arbeidsdagen kom og min leder hadde fått nyss i at noe hadde skjedd.
Jeg fortalte min leder hva min kollega hadde sagt, min reaksjon og at det nå var et regelrett kaos i hodet mitt. Var det slik mine kollegaer så på meg? Jeg var plutselig engstelig og utrygg. Virkelighetsforståelsen og tryggheten min hadde fått seg et skikkelig trøkk.    

Jeg jobbet i et stort firma med egen helsetjeneste, inkludert en psykolog. Dit sendte min leder meg. Det var det lureste og det mest nyttige han kunne ha gjort. Av psykologen fikk jeg en helt klar strategi for å jobbe meg ut av dette. Hun forsto at det i denne situasjonen var det ikke nok at min leder eller hun som psykolog sa til meg at dette skulle jeg ikke bry meg noe om. At utsagnet var helt urimelig og at det kanskje var kollegaen min som hadde et problem? 

Her er oppskriften hun kom med:
Be om å få en samtale med to eller flere kollegaer du har tillit til og spør de om det er slik de oppfatter deg. Tror de at har du ligget deg til jobben ? Ingen av de trodde det. Selv om jeg i mitt rasjonelle hode visste det fra før, trengte jeg å høre det. 

Da dette var gjort skulle jeg "utsettes" for personen som hadde sagt dette til meg. 
I et møte med min leder og han, fikk jeg en unnskyldning fra en meget spak, redd og angrende kollega. Jeg tok i mot unnskyldningen. 
Urimeligheten i det han hadde sagt til meg gjorde at vi aldri ble nære kollegaer og han holdt en god avstand til meg siden. Etterhvert var han ute av syne, helt ute av livet mitt da jeg sluttet i firmaet året etter.

Denne enkle teknikken, dette enkle verktøyet, har jeg fått bruk for senere i livet. Lignende utsagn har jeg heldigvis ikke blitt utsatt for i ettertid, men det finnes mange andre situasjoner som enten jeg eller noen i nær krets har opplevd. Da har jeg kunne hente frem igjen psykologens konkrete tips. Sjekk ut med noen du har tillit til. Er påstanden noe de også kan stille seg bak eller hvordan ser de på det? Og er det mulig; ta det opp med en "over" deg. Det kan være en voksen på skolen (hvis det er barna det gjelder), en leder i en organisasjon eller på en arbeidsplass. Tilslutt; konfronter den som kommer med påstanden. 
Det er ikke alltid at det siste er nødvendig. Noen ganger holder det med å sjekke ut påstanden med noen du har tillit til, for å kunne heve seg over det hele. Og å bli trygg igjen.