Dameprat om hårfarge med mer.

Jeg er 53. Hormonbalansen endres og en kan kjenne igjen noe fra sine egne tenåringsdøtre som er i en annen type hormonell endring. Kroppen er i alle fall i forandring. Jeg blir feitere foran på kroppen, brillestyrken blir stadig sterkere, huden blir slappere, forbrenningen lavere, tennene knekker og håret blir grått. 
Jeg prøver å motvirke noe av dette så godt jeg kan og har blant annet farget håret i mange år. 

Nå er jeg er lei av å ha brunt hår i ulike fargenyanser. Dessuten så finnes det tusenvis av damer i min alder med kroppsfettet lagret foran og stadig økende styrke på brillene, som har nøyaktig den samme korte frisyren og den samme brune fargen. Men når jeg ser meg omkring så er jeg redd det finnes like mange blondiner, som brunetter på min alder. Så hvis ønsket mitt er å skille meg ut fra mengden, må jeg nok finne på noe helt annet. 

I våres og i sommer prøvde jeg å friske opp fargen mot det røde. I løpet av sommeren ble fargen lyserød og det kunne fort ha endt med at jeg gikk tilbake til brunfargen igjen. 
Men, nei nå vil jeg prøve noe annet før jeg lar naturen ta overhånd.

Jeg skal bli blond!

Vil jeg kjenne meg selv igjen? Greier jeg å identifisere den lyshårede med meg?

Ja, ja - trives jeg ikke med den blonde look, finnes det vel noen andre "options". Som tenåringen gjør, skifter farge på håret fra blond til helsort til lilla. Eller blått kanskje? Det kan da ikke være noe problem? 

Jeg går for det.

I dag skjer det.