Jeg ble inspirert til å skrive noe om det å ha det ryddig og rent - og "hvor vanskelig kan det egentlig være?" etter å ha lest et blogginnlegg som skulle være et motinnlegg mot alle perfekte hjemmehos-reportasjer, interiørbloggere m.m. De som bare viser hjem hvor alt er på stell. Interiøret er trendy og fornyes til stadighet, det er rent og pent og en både baker og lager god mat. Og med i bildet hører det selvfølgelig til en vakker mann og noen blonde, skjønne barn.
Blogginnlegget som satte noe i sving hos meg, inneholdt flere bilder av skitne kjøkkenbenker, skitne gulv og det som var var av rot i huset. Nå har jeg sett verre ting i virkeligheten, så dette er ikke noe nytt for meg. En ting er å ikke bruke mye tid og penger på interiør og å være trendy, en annen ting er at motvekten er å ikke ha det rent og ryddig.
Jo, det er muligens befriende for noen å ha det sånn og å vise det frem. Du finner blogginnlegget her.
Jeg er en ganske ryddig og passe renslig person. Overflateryddig. I mine egne klesskap er det ikke tellekanter. Jeg er heller ikke hysterisk renslig og vasker hvert blad i issalaten eller har et støvfritt hus. Og jeg spiser jordbær som noen mener er tatt på av hender som ikke vasker seg etter å ha vært på do. Det får være måte på hva slags fantasi man skal ha! En trenger ikke å tenke på alt av ulumsketer her i verden heller.
Noen tror at det å ha det ryddig er et mystisk talent som mange andre har, men ikke en selv. Mens det egentlig kanskje er en opparbeidet ferdighet? En enkel ferdighet som alle kan lære seg?
"Ikke slit deg ut med å rydde før du får gjester!" Hva er problemet? Hvis en rydder mens en er der en er hele tiden, slipper en å slite seg ut. En trenger ikke å rydde, for det er ryddig. Det er nettopp det som er poenget. Mange syns dette er et slit og påstår at hvis man ikke rer opp senga eller tørker av kjøkkenbenken, så får en ikke tid til ungene eller servere mannen kaffe på senga.
Dette er tull. I det en går fra senga og ut av soverommet, så rer du opp senga. Det vil si mitt tilfelle og rette ut dyna og riste opp puta. Og når en har spist så fjerner en smuler fra kjøkkenbenken. Hvor mye tid stjeles fra tid med ungene hvis en tar den jobben? Kanskje ungene kan gjøre det?
Istedet foretrekker en heller i frustrasjon gå løs på hauger med rot og møkk en gang i blant. Hvor lang tid bruker en på det og hvor lykkelig og avslappet er en da?
Et av triksene er å legge ting på plass etter at det er brukt og å be de andre i huset om å gjøre det samme. Sett skoene på plass og heng opp jakken. Hva slags plass og hva slags knagg, er selvfølgelig opp til enhver. Gulv holder til sko, og en kraftig spiker i veggen holder som knagg. Det trenger ikke å være designduppeditter. Man kan bruke hodet.
Men det er kanskje for mye jobb og går utover tiden sammen med ungene.
Min opplevelse av å ha det ryddig er at det frigjør tid. Jeg slipper å bruke en dag på å få orden i heimen når kaoset er komplett og selv den mest rotete personen ikke trives lenger i sitt eget rot. For det vet jeg kan skje. Selv for folk som sier de liker rot.
Da foretrekker jeg å bruke noen minutter på hver ryddeoppgave hver dag. Og jeg trives med det.
Nå banner jeg ikke bare i kirken tror jeg, men antagelig i hele prestegjeldet. Det provoserer nok noen at jeg mener at det tøys at en ikke har tid til å rydde. Sikkert like mye som det provoserer meg at det er litt kult å ha det både møkkete og rotete fordi de bruker tiden på så mange andre viktige ting.
Jeg mener det går an å få til begge deler. Faktisk kan ryddighet frigjøre både tid og energi.
Vil du lese mer om ryddigheten og dens kunster, så følg med. Det kommer hvertfall et innlegg til.
Måtte inn og lese innlegget du linket til nå - og sitter vel med et inntrykk av at det er ment som et litt ironiske sleivspark til glansbildeverdenen som Blogglandia ofte er.
SvarSlettEr i utgangspunktet helt enig med deg, jeg prøver å alltid ta med noe når jeg går fra ett sted til et annet, det hjelper noe. Jeg rydder opp etter meg selv, men det bor tre til her i huset som ikke alltid har tid til det ;)
Dessverre er jeg blant dem som blir tvunget til å velge mellom hus og barn, selv om jeg ikke ønsker det. I perioder kroppen er snill, er huset strøkent, og jeg nyter det. Når det ikke er, gripes jeg av panikk hvis ungene ringer og sier noen skal være med hjem. Da bruker jeg alle krefter jeg kan mobilisere og sprengrydder og støvsuger før skolebussen kommer. Vasker kjøkkenbenken mens de tar av seg skoene, ønsker dem hjertelig velkommen - og krabber opp trappen til et mørkt rom og legger meg... Det blir ikke mye leksehjelp av det.
Jeg kan overse rot og støv når det er kun oss som er her, men klarer ikke å ta imot besøk på en avslappet måte med rotete hus. Dermed må vi avstå fra planlagte besøk i lange perioder (fordi jeg tror de fleste tenker som deg - og meg - og dermed vil tenke negativt om husholdet) og det er jo egentlig litt synd... Jeg skulle gjerne ha kunnet ta imot hvem som helst, når som helst med senkede skuldre uten å unnskylde en eneste brødsmule eller avisbunke - jeg tror faktisk jeg hadde blitt lykkeligere av det ;)
Linnette
Ja, det er ment som ironi men det inspirerte meg allikevel til å fokusere litt på rydding. Noe som jeg mener friske, oppegående mennesker har litt å lære om. Dessuten så er det også sånn at alle i familien må rydde etter seg. Det høres enkelt ut. I Min verden er det ikke så vanskelig. VG skriver om bloggeren i morgen og hun har visstnok lidd av prestasjonsangst og ikke så sunne tanker rundt det å holde alt i orden. Stor og følelsesladet debatt dette egentlig. Ha en fortsatt fin dag!
SvarSlett