Og hvordan står det til med deg?

Stort sett svarer jeg på dette spørsmålet at, jo takk, bare bra. Men så plumper jeg uti det noen ganger og begynner å fortelle hvordan jeg har det. For noen ganger er det ikke bare bra. Sånn er det vel for de fleste av oss.

Men jeg angrer like ofte i det de to første setningene er sagt. Det er ikke egentlig dette den som spør, vil høre. Det blir stille i telefonen eller blikket blir flakkende og samtalen går i stå. Og der står jeg og forteller hvordan det helt subjektivt sett, står til med meg.

Det er hyggelig at noen spør, men jeg må samtidig lære meg å ikke være så fordømt åpen at jeg svarer på spørsmålet. Det kan fort bli både kjedelig og ubehagelig for den som spør. Og det vil jeg jo helst unngå.
Så kanskje det er like greit med, jo takk, bare bra?

Det er jo egentlig det.